Våpenembargo

Vedtatt av FNs sikkerhetsråd i 1992

Våpenembargo mot Somalia ble vedtatt av FNs sikkerhetsråd i januar 1992.Forbudet pålegger medlemsstatene å"immediately implement a general and complete embargo on all deliveries of weapons and military equipment to Somalia".Resolusjonen er implementert i norsk rett gjennom forskrift om sanksjoner mot Somalia (7. februar 1992 nr 77) gitt med hjemmel i lov om vedtak i FNs sikkerhetsråd (7. juni 1968 nr. 4)

Saken i Norge

Saken gjaldt flere forhold. En norsk-somalier var tiltalt for terrorfinansiering til al-Shabaab og brudd på våpenembargo mot Somalia. Tiltalte ble frifunnet for terrorfinansiering i både tingretten og lagmannsretten. Det er denne delen av saken som har fått størst mediefokus.

Tiltalte ble imidlertid dømt for brudd på FNs våpenembargo da det ble funnet bevist at han hadde overført penger og gjenstander for å bistå somaliske klaner og militser i den væpnede konflikten. Han fikk 10 000 kroner i bot, noe påtalemyndigheten mente var for lav straff. I tillegg mente påtalemyndigheten at han burde vært idømt inndragning. En enstemmig lagmannsrett var enig i dette og satte straffen til 120 dagers fengsel og inndragning av 144 000 kroner.

Fra PST sitt ståsted er den delen av dommen som gjaldt brudd på våpenembargo prinsipiell og med potensielt stor betydning for fremtidige pengeoverføringer til væpnede grupper i Somalia. Vi ønsker derfor å redegjøre for de rettslige sidene av saken slik den stod for lagmannsretten. Det skal nevnes at dommen er anket til Høyesterett. 

Sakens rettslige side

Det rettslige utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering når det gjaldt spørsmålet om våpenembargo, var lov om vedtak i FNs sikkerhetsråd og forskrift om sanksjoner mot Somalia. 

Forskriften forbyr leveranse av våpen og militært utstyr av enhver art til Somalia, samt finansiering av slike leveranser. Det er videre forbudt å direkte eller indirekte yte teknisk, finansiell og annen bistand, og å gi opplæring knyttet til militære aktiviteter. 

Hjemmelen for straff finnes i lovens § 2 og rammer forsettlig og uaktsom overtredelse og medvirkning til overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av loven (herunder ovennevnte forskrift). Strafferammen er fengsel i 3 år og/eller bøter. 

Forsvaret av tiltalte
I lagmannsretten anførte forsvaret at tiltalte måtte frifinnes på bakgrunn av den ulovfestede rettsstridsreservasjonen som gjelder i strafferetten. Begrunnelsen var at selve straffeansvaret ikke følger utrykkelig av FN-resolusjonen eller den norske forskriften. Det ble også henvist til at det ville være i strid med den alminnelige rettsfølelsen dersom tiltalte - som den eneste i verden - skulle dømmes for brudd på våpenembargoen mot Somalia.

Lagmannsretten uenig
 Lagmannsretten var ikke enig i dette. De viser til at selve handlingen ligger i kjerneområdet for bestemmelsen. Det påpekes også at det ikke er uvanlig for spesiallovgivningen at straffesanksjonen fremgår av den loven som hjemler adgangen til å gi forskrift og ikke av forskriften selv. Dette er ikke i strid med klarhetskravet i EMK. Når det gjelder det eventuelt urettmessige i at andre ikke vil bli dømt for tilsvarende handling, viser lagmannsretten til at det er påtalemyndigheten som bestemmer hvem som skal straffeforfølges i Norge. 

Forsvaret mente videre at tiltalte uansett skulle ha vært frifunnet etter nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 47ettersom tiltalte anså bidrag til militsene i Somalia som nødvendig.

Lagmannsretten fant ikke at nødrettsbetraktninger kunne føre frem. At tiltalte skal ha ment at han støttet en legitim opprørsgruppe, var ikke avgjørende slik lagmannsretten så det. Forskriften angir selv en rekke unntak (§ 1) fra eksportforbudet, og disse må anses uttømmende. Lagmannsretten påpekte at detikke er gitt et generelt unntak for lovlig stridende grupper. Forskriften rammer således også støtte til slike grupper.

Det ble videre anført at tiltaltes handling må anses straffri fordi tiltalte handlet i nødverge, jf. straffeloven § 48. Det ble vist til at de finansielle bidrag ble foretatt for å støtte motstanden mot Etiopia.

Lagmannsretten uttalte at tiltaltes finansielle bistand ikke ble foretatt for å avverge et rettsstridig angrep slik det forutsettes i en nødvergesituasjon. Dette var således ikke grunnlag for frifinnelse. 

Det ble endelig anført at tiltalte skulle ha vært frifunnet fordi det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse, jf. straffeloven § 57. Begrunnelsen var at selv om tiltalte kjente til at det var forbudt å yte finansiell bistand til militære aktiviteter i Somalia, var han ikke klar over at brudd på våpenembargoen var straffbart. 

Heller ikke denne anførselen fant lagmannsrettens at kunne føre frem. Straffeloven § 57 kan føre til frifinnelse dersom gjerningsmannen befant seg i villfarelse med hensyn til handlingens rettsstrid. Lagmannsretten påpekte at bestemmelsen kun viser tilvillfarelse om rettsstriden, ikke om straffbarheten. Dersom gjerningsmannen vet at handlingen er ulovlig, virker det aldri straffriende om han ikke vet at det er satt straff for den. Tiltalte visste at hans finansielle bistand var ulovlig, og kunne derfor ikke frifinnes på grunn av rettsvillfarelse. 

Straffutmålingen

Lagmannsretten var enig i at bot på 10.000 kroner var for mild reaksjon i denne saken og endret straffen til 120 dagers fengsel. 

Lagmannsretten vektla allmennpreventive hensyn og viste til at våpenembargoen innebærer et klart forbud mot tiltaltes handlemåte. Retten anså det som viktig å signalisere utad at overtredelse straffes streng. Lagmannsretten mente videre at tiltaltes sentrale posisjon i forbindelse med pengeinnsamling og overføring til Somalia var straffeskjerpende. Selv om tiltalte påstod at han ikke hadde kjennskap til organisasjonen al-Shabaab, ble det dokumentert at tiltaltevar kjent med at både krigsfanger og sivile borgere i forskjellige offentlige posisjoner ble drept av somaliske militser.

Det var også på det rene at tiltalte var i kontakt med to sentrale personer i al-Shabaab (Aden Hashi Ayrow og Fuad Khalaf) i den aktuelle perioden og at han kjente til den sentrale aktøren Abu Mansoor. Både Ayrow og Mansoor var for øvrig terrorlistet av USA allerede i januar 2007 og Ayrow ble av sakkyndig vitne utpekt som leder av al-Shabaab. Det forhold at tiltalte likeve loverførte pengebeløp til disse aktørene for finansiering av de somaliske militsenes militære aktiviteter, og ikke samtidig forsikret seg om at pengene ikke ville bli benyttet til ulovlige handlinger, ble ansett straffeskjerpende. Det ble også vektlagt ved straffeutmålingen at tiltalte ikke gjorde noe for å reservere seg mot slik bruk av overførte midler. Lagmannsretten fant ikke å kunne legge vekt på at ikke andre er blitt straffet for brudd på våpenembargoen.

Inndragning

I motsetning til tingretten, mente lagmannsretten at det var grunnlag for å idømme inndragning og at tingretten hadde tolket loven feil på dette punktet. 

Lagmannsretten mente at inndragning kan skje uten hensyn til om det er tiltalte eller andre som er eier av de aktuelle pengebeløp og gjenstander. Det er også adgang til å inndra verdien av det som er overført. Det var inndragning av verdiene som var aktuelt i dette tilfellet, da det ikke var foretatt beslag i de overførte pengebeløp og gjenstander.

Tiltalte ble idømt inndragning med 144 000 kroner.