PSTs «vage» ordbruk

"PSTs kommunikasjon til samfunnet må være så konkret, tydelig og sannferdig som overhodet mulig". Per Anders Madsens kommentar i Aftenposten 5.november 2014 kunne vel så gjerne vært hentet fra PSTs kommunikasjonsstrategi. Målsetningen er det vanskelig å være uenig i, men å oppfylle den i praksis er lettere sagt enn gjort.

 

PST er en sikkerhets- og etterretningstjeneste. Når vi går ut med vurderinger av trusselbildet er det basert på vår etterretningsvirksomhet. Etterretning er ikke «sannferdig». Det er vurderinger basert på ufullstendig og fragmentert informasjon. Når vi forsøker å forutsi hva som er i ferd med å skje, enten det gjelder trusselen fra terror eller spionasje mot Norge, er det ingen fakta, bevis eller sannhet før i ettertid. Da er det imidlertid ikke lenger relevant. Skaden vi skulle forebygge har allerede skjedd.

Det er dessuten utfordrende både å være «konkret» og «tydelig» i formidlingen av etterretning, ettersom etterretning per definisjon er forbundet med usikkerhet. Formålet med etterretning er rett og slett å gjøre usikre beslutninger mindre usikre. Etterretning gir med andre ord sjelden klare, tydelige svar eller enkle, konkrete løsninger for beslutningstakere. Ved rett bruk gir det derimot et bedre grunnlag for å fatte beslutninger.

For at dette skal være tilfelle er PST, på lik linje med andre etterretningstjenester, avhengig av at beslutningstakere forstår den etterretningen vi formidler og hvilke handlingsalternativer det gir. Madsen er derfor inne på et kjernespørsmål når han i sin kommentar spør hva PST mener når vi vurderer det som «sannsynlig» at det kan trues med, og bli forsøkt utført, terrorangrep i Norge i løpet av de neste 12 måneder. Han stiller spørsmålstegn ved om vi like gjerne kunne byttet ut ordet «sannsynlig» med «mulig». Svaret på det er nei.

I likhet med andre etterretningstjenester har også PST en standardisert bruk av slike begreper. Når vi bruker ordet «sannsynlig», mener vi at det er sannsynlighetsovervekt for at et gitt scenario vil inntreffe.

Vi er klar over at utrykket «sannsynlig» er upresist og kan oppfattes ulikt fra mottaker til mottaker, noe Madsen også gir uttrykk for. Det er gjort mye forskning som nettopp viser hvordan mottakere oppfatter slike begreper ulikt. Det samme er tilfellet med andre uttrykk som beskriver grad av sannsynlighet slik som «mulig», «trolig» osv. Uansett hvilke begreper som benyttes vil man ikke unngå at den enkelte har en egen oppfatning av begrepet. Den standardiserte oversikten over sannsynlighetsbegrepene bidrar til å minimere dette - og legger til rette for at alle som arbeider med etterretning, det være seg analytikere eller beslutningstakere, i størst mulig grad har den samme forståelsen.

Den standardiserte oversikten over sannsynlighetsbegrepene inkluderer også en prosentvis angivelse av sannsynlighetsgrad. Dette bidrar til et enda mer presist begrepsapparat. Det er nettopp en slik prosentvis angivelse av sannsynlighet vi forstår at Jahn-Helge Flesvik etterlyser i sin kommentar i Dagens Næringsliv 17. november i år. Imidlertid kan en prosentvis angivelse av sannsynlighet gi inntrykk av at det er mer nøyaktighet og presisjon i våre vurderinger enn hva som er tilfellet.

Det er ikke matematikk eller naturvitenskap PST befatter seg med. Vi forsøker å si noe om samfunnsutviklingen, og det kan ikke gjøres med samme presisjon som innen det

naturvitenskapelige feltet. For mye fokus på den prosentvise sannsynlighetsfordelingen kan etter vår mening bidra til å underkommunisere en kompleks virkelighet, samt øke faren for at budskapet mistolkes.

Sannsynlighetsbegrepene er best egnet for å vise hvordan de står i forhold til hverandre. Når vi bruker uttrykket «lite sannsynlig» betyr ikke det at en hendelse ikke vil inntreffe. Det betyr bare at vi vurderer det som et mindre sannsynlig utfall enn alternative scenarier. I dette konkrete tilfellet har PST vurdert det som mer sannsynlig at det kan trues med, og bli forsøkt utført, terrorangrep i Norge i løpet av de kommende 12 månedene, enn at dette ikke skjer. Det er med andre ord sannsynlig at vårt samfunn kan bli forsøkt rammet av terror igjen. Sannsynligheten for at det rammer deg som enkeltperson er imidlertid fortsatt svært liten.

Ett år er dessuten lang tid. Det er knyttet mer usikkerhet til vurderinger med et lengre tidsperspektiv enn vurderinger med kortere tidshorisont. Trusselen påvirkes av aktive tiltak vi som samfunn iverksetter samt forhold som er utenfor vår kontroll. Summen av disse forholdene gjør at etterretningsbildet stadig endres.

Fremtiden er usikker, uansett hvor mye PST og andre som arbeider med prediksjon forsøker å fortolke og vurdere den. Mottakere av etterretningsprodukter, det være seg beslutningstakere eller det norske samfunnet som sådan, vil alltid ønske mer informasjon og mindre usikre vurderinger. Det har vi forståelse for.

Samtidig må kommunikasjon av usikkerhet ikke misforstås med vaghet. Etterretning har sine begrensinger. Etterretning kan ikke, og vil ikke, gi svar på alle spørsmål. God etterretning leder i stedet til nye spørsmål. Gitt at forsøk på terrorangrep er sannsynlig, hvordan vil det skje? Og viktigst; hvordan kan det avverges? Det skal PST, sammen med andre samfunnsaktører, bidra til å finne svar på.