Radikalisering kan forebygges

Sommerens terrorhendelser viser at terror kan skje - og at radikalisering kan forebygges. 

 

Aksjonistene bak sommerens terroraksjoner i USA og Europa var ikke gjennomsnittsmuslimer. De hadde det til felles at de var unge muslimske menn med store utfordringer i livene sine. Dette har de til felles med brorparten av de som tiltrekkes av ekstrem islamisme i Norge. 
Beskrivelsene av terroristenes livshistorier synliggjør at det er mulig at terror også kan skje her til lands. Like viktig er det imidlertid at dette synliggjør at radikalisering kan forebygges.

 

 

Den 12. juni angrep og drepte en ISIL-sympatisør 49 personer og såret 53 i Orlando, USA. Etterforskningen viser at han var en mentalt ustabil mann med en voldshistorikk. Bare en måned senere drepte en annen ISIL-sympatisør 84 og såret 303 i Nice i Frankrike. Denne mannen hadde slitt med alvorlige psykiske problemer i en årrekke og hadde et kriminelt rulleblad med både rus, vinning og vold. Fire dager senere skadet en 17-årig enslig, mindreårig asylsøker fem personer med en øks på et tog i Tyskland. Enslige mindreårige asylsøkere har som kjent ofte en tung forhistorie.

Foreløpig viser etterforskningen at gjerningspersonene bak disse terrorangrepene handlet fordi de var inspirert av, heller enn beordret av, en terrororganisasjon. I tillegg har de mange trekk til felles med majoriteten av de som radikaliseres og som kommer i PSTs søkelys.

Som ledd i at PST skal bidra med fenomenforståelse av radikalisering, har tjenesten nylig gjennomført en kvantitativ studie av bakgrunnen til de som radikaliseres i Norge. Vi har analysert et representativt utvalg personer som vi er bekymret for er ekstreme islamister. Undersøkelsen vil bli offentliggjort i forkant av Justisdepartementets radikaliseringskonferanse 16. september.

PSTs studie viser at ekstrem islamisme i norsk sammenheng særlig tiltrekker seg menn med en problematisk fortid. 88 % av utvalget er muslimske menn under 30 år. Ikke alle har utenlandsk opprinnelse – 18 % er konvertitter. En unormalt høy andel av personene i PSTs undersøkelse, 17,5 %, mistet foreldre i barndommen. I den øvrige befolkningen gjelder dette trolig 3-5 % av barn.

68 % av mennene har vært involvert i kriminalitet. Ca 30 % av disse debuterte kriminelt i begynnelsen eller midten av tenårene. 43 % av mennene har vært involvert i narkotikakriminalitet. I og med at ekstrem islamisme handler om aksept for bruk av vold i et ideologisk prosjekt, er det svært interessant at 46 % av mennene som radikaliseres, er registrert med voldshistorikk i politiets registre FØR de radikaliseres.

Studien viser i tillegg at det samlede utdanningsnivået til de som radikaliseres er lavt. Anslagsvis 40 % har gjennomført videregående skole. I Norge er videregående skole ansett som nøkkelen til arbeidslivet. Av de som har gjennomført videregående skole er det godt under 1 % som har gjennomført en høyere utdanning. 64% har en svak tilknytning til arbeidslivet og har bare sporadisk hatt arbeid.

Studien viser også at 61 % av de som engasjerer seg i ekstrem islamisme, er personer som har innvandret i barndommen, ofte fra urolige områder. Dette betyr at ekstrem islamisme i Norge ikke først og fremst er et andregenerasjons innvandrerfenomen, slik det skal være i enkelte andre europeiske land. I tillegg registrerer vi at de to største muslimske gruppene i Norge - pakistanere og somaliere er underrepresentert sammenliknet med hvor store disse minoritetsgruppene er i norsk sammenheng. I flere andre land ser det ut til at det nettopp er de største muslimske innvandrergruppene som er sterkest representert blant de som radikaliseres.

PSTs studie viser at ekstrem islamisme er et svært multietnisk fenomen i Norge. 30 etniske tilhørigheter er representert - også den etnisk norske. Dette handler altså ikke om gjennomsnittsmuslimen, men stort sett om unge voksne som har mye å slite med.

Det at aksjonistene bak sommerens terrorhendelser i USA og Europa var inspirert av, heller enn beordret av, terrororganisasjonen som de støttet og dessuten har mange likheter med de som radikaliseres i Norge, betyr at vi må være åpne for at denne typen angrep også kan skje i Norge. Kanskje særlig etter en sommer med mange gjennomførte angrep, ettersom dette i seg selv kan inspirere andre sårbare personer. Angrep kan altså skje til tross for at det overordnede trusselbildet i Norge skiller seg vesentlig fra trusselbildet i de sentral-europeiske landene.

Trusselbildet skiller seg fra det i sentral-europeiske land blant annet at Norge har en historikk uten kolonitid, en annen minoritetssammensetning, en annen integreringspolitikk, en annen sosialpolitikk, et annet offentlig ordskifte og har så langt hatt en mindre profilert rolle i internasjonale operasjoner.

Selv om det er mulig at det verste kan skje, reflekterer også tallene i PSTs studie at det tradisjonelle arbeidet mot marginalisering og kriminalitet er innrettet på en måte som kan bidra til å forebygge radikalisering. Det ordinære politiet, barnevernet, psykologer, NAV, skoler, frivillige organisasjoner, moskeer og lokalmiljøer arbeider langsiktig for å motarbeide at barn og unge voksne i Norge marginaliseres. Ansvaret disse aktørene har for å varsle politi og sikkerhetstjenesten om radikalisering er også avgjørende. Bare gjennom at vi alle tar et felles ansvar for å fange opp og forebygge radikalisering kan vi som samfunn forebygge fremtidige terroraksjoner.